Dansekunstner Trine Ørbæk disputerer på Norges idrettshøgskole 25.juni kl.13, med sin avhandling: «Å skape dans i kroppsøvingslærerutdanning – studenters erfaringer».
Vi trykker her en nyhetstekst laget av NIH.
Kroppsøvingslærere fikk danselyst
Kroppsøvingslærere kvier seg for å undervise i dans, og ikke uvanlig unnlater de å gjøre det til tross for at det står i læreplanen. Men doktorgradsstudent Trine Ørbæk klarte likevel å vekke danselysten hos lærerstudenter.
Da Trine Ørbæk skulle undervise lærerstudenter ved en idrettshøyskole i dans, merket hun at de kviet seg veldig.
– Forskning viser at kroppsøvingslærere mangler kompetanse på å undervise i dans. Mange velger rett og slett å hoppe over danseundervisning. Kroppsøving har en sterk link til idrett, selv om læreplanen sier noe annet, sier Ørbæk. Hun er førstelektor ved Universitet i Sørøst-Norge og har skrevet doktorgradsavhandlingen «Å skape dans i kroppsøvingslærerutdanning – studenters erfaringer» på Norges Idrettshøgskole.
Hovedfunnet hennes er at om lærerstudenter og elever får skape dans ut av bevegelser som de allerede mestrer, så føler de seg mer komfortable og synes det er engasjerende. Bevegelsene kan være sportslige eller tas fra hverdagslige situasjoner.
Måtte selv ta over danseundervisning
At det siden 1960 har stått i læreplanen for kroppsøving at elevene skal lære å lage egne danser, synes å være en godt bevart hemmelighet. Kan du huske at du noen gang lærte om dans, utover noen steg i swing og folkedans?
– Det er et gap mellom det som står i læreplanen og det som skjer i praksis. Dersom kroppsøvingslærerne føler de ikke mestrer dans selv, hvordan skal de da kunne lære elevene det?
Selv har jeg som grunnskoleelev opplevd at lærere har stilt seg bak pianoet og lurt på om jeg kunne ta over danseundervisningen.
Bakgrunnsmateriale for doktorgradsavhandlingen er hentet fra da Ørbæk, som er utdannet lærer og koreograf, underviste lærerstudenter i kroppsøving i dans i ett og et halvt år. Hun har brukt observasjon, intervjuer og elevenes refleksjonsnotater, og har også fulgt dem i praksisen de hadde som kroppsøvingslærere.
Når hun forteller om avhandlingen til andre, må hun alltid klarere at hun ikke har undersøkt danseformer som swing, men det å skape dans. Altså at elevene selv skal lære å lage egne danser.
Hva kan «det å skape dans» være?
Ørbæk er en av få som har forsket på dette. Hun har funnet 16 artikler og avhandlinger i verden som gikk på dette med å skape dans i undervisning Tre av dem var norske.
I stedet for å lage og teste ut et bestemt undervisningsopplegg har hun brukt en åpen og observerende tilnærming, og sammen med studentene undersøkt hva det å skape dans kan være.
Som så mange kroppsøvingslærere hadde lærerstudentene bakgrunn i idrett, og ikke i dans. Et hovedspørsmål ble å finne ut hva som aktiverer og motiverer til bevegelse. Her fant hun ut at det var lurt å ta utgangspunkt i vante bevegelser som de følte seg trygge med.
– Jeg så at de spilte mye med ball i pausene. Først satte jeg på musikk mens de trikset, så ba jeg dem gjøre triksebevegelser uten ball. Jeg observerte dem og fant musikk som passet. Det ble mange fine danser ut av denne øvelsen, sier Ørbæk.
Følelser er vanskelig
En gang bommet hun totalt. Hun ba dem gjøre en øvelse som er helt vanlig i dansesammenheng, nemlig: Beveg deg slik du føler for etter denne musikken.
Da klynget alle seg sammen bakerst i rommet, og var helt stive.
– Det var sjokkerende å se reaksjonene. En jeg snakket med etterpå forklarte at det var helt utenkelig at de skulle klare å uttrykke følelser slik. Derimot var det mer realistisk om de fikk en bestemt bevegelse, eks balltriksing, og at de da kunne legge følelse i bevegelsen.
– Hvorfor er barrierene for dans så store?
– Jeg tror det bygger på redsel for å skille oss ut, vi ønsker trygghet og å bli akseptert. Mens gjennom dans kommuniserer vi hvordan vi har det, bevegelsene er personlige, sier Ørbæk.
I doktorgraden beskriver hun hvordan Henrik først oppfattet danseundervisningen: Det «verste» han vet, er å gjøre dansebevegelser mens noen andre ser på. Derfor ville han stå bakerst. Han setter seg inn i sirkelen for navneoppropet i starten av timen. Han lytter til dagens tema og kjenner tvilen innta kroppen.
Studentene ble mer åpne
– Det var interessant å se utviklingen, i begynnelsen var de opptatt av å bevege seg likt for å passe inn. Mens ettersom månedene gikk ble de mer modige og interesserte i å finne sin egen måte å bevege seg på. Da kom det fram mange ulike nyanser. Ingen var like, det var veldig fint.
For noen førte det også til endringer på det personlige planet. De ble mer åpne og kom i kontakt med nye sider av seg selg.
«når jeg beveger meg på nye måter, så tenker jeg på nye måter – som gjør at jeg igjen beveger meg på nye måter», sa en av studentene.
Kroppsøving har blitt mindre rigid
Ørbæk mener det er avgjørende for de som skal undervise i å skape dans at de går bort fra en tradisjonell undervisningsform der de inntar en «instruktørrolle» til en mer deltakende studentsentrert undervisningsform. Å skape trygge undervisingssitusjoner var viktig for at studentene skulle få lyst til å uttrykke seg gjennom bevegelser.
«Glede, latter og mestringsfølelse i løpet av en time, veldig morsomt å være kroppsøvingslærer, identitetsskapende prosess, utvikle individer, utvikle elevenes selvtillit og selvfølelse, morsomste timene jeg underviser i, fungerer i praksis, meningen med å skape dans er jo å få elevene til å utfolde seg fritt» var tilbakemeldinger studentene kom med.
– Et av de beste funnene er at studentene selv har funnet sine måter å undervise å skape dans på som de har brukt i praksisen som kroppsøvingslærere. Og flere har begynt å bruke denne måten å undervise på i andre aktiviteter i kroppsøving, et eksempel er å utfordr elevene til å utvikle nye ballspill. De har blitt mindre rigide og åpne for å prøve ut nye ting, sier Ørbæk.