Tekst: Anette Sture Iversen
Foto: Salvo av og med Herman Keim, Ella Skorgan og Silje Vereide. Nathalie Dahl/ Oslo Jazzdansfestival.
For noen år siden spurte Venke Sortland følgende i sin anmeldelse av festivalen Urban Moves på Dansens Hus: «Forsøker streetdansen å legitimere seg selv som scenisk uttrykk gjennom å formmessig nærme seg samtidsdansen?» (Sortland 2018). Etter å ha sett forestillinger på Oslo Jazzdansfestival 2021, samt lyttet til panelsamtalen[1], får jeg lyst å stille nesten det samme spørsmålet når det gjelder jazzdans: forsøker jazzdansen å legitimere seg som dansekunst ved å formmessig nærme seg samtidsdansen?
Det er nemlig noen dilemmaer som åpenbarer seg i det jeg har sett og i det som ble uttrykt i panelsamtalen.
Jazzdans som dansekunst
Et gjennomgangstema i panelsamtalen var nettopp at jazzdansen opp igjennom historien har slitt, og fremdeles sliter, med å bli anerkjent som dansekunst. Vi har sett dette for eksempel gjennom at jazzdanskompanier vanskelig får støtte fra Norsk kulturråd. Jazzdansen blir ofte oppfattet som en sjanger nært knyttet til populærkultur og underholdning, gjennom sin tilstedeværelse i blant annet musikkvideoer, musikaler og shows. Man kan jo spørre om hvorfor underholdningskvalitet er så negativt ladet? Og hvorfor det er så viktig å bli anerkjent som kunst? Jeg tror uansett ikke svaret er at jazzdans må bli samtidsdans for å legitimere seg som kunst. Jazzdans kan ikke bli samtidsdans og samtidig være jazzdans. Hvordan kan jazzdansen bli kunst uten å miste sin identitet og sine særegenheter?
Sosial dans og scenisk dans er ikke det samme
Det andre dilemmaet som åpenbarer seg fra det som ble løftet frem i panelsamtalen er at mange, særlig i Norge, har en oppfattelse av at det er den tekniske jazzdansen som er jazzdans. Panelet derimot vektla at jazzdans er så mye mer, og har opphav i sosiale danser. Det virket tydelig på paneldeltakerne at denne dimensjonen er viktig å få frem på scenen. Men sosial dans og scenisk dans er jo ikke det samme. De har ulik funksjon og naturlig nok også ulik form. Jazzdansen har også gjennomgått en utvikling på veien mot et scenisk uttrykk, sannsynligvis også inspirert av andre sjangere og uttrykk. Ved å kalle den tekniske jazzdansen jazzdans-relatert, kan det virke som at jazzdansmiljøet selv tar avstand fra denne delen av den sceniske jazzdansen. Hva det skulle være godt for er uklart for meg. Hva er det som kjennetegner jazzdansen som scenisk uttrykk? Hvordan kan denne styrkes og samtidig bære med seg jazzdansens sosiale dimensjon?
Identitetspolitikk også her?
Det ble nevnt av festivalens initiativtakere at flere av koreografene med et, for meg, tydelig uttrykk tilhørende samtidsdanssjangeren, ble programmert på festivalen fordi de selv hadde uttrykt at de identifiserer seg med jazzdansen på et eller annet nivå. Jeg syns ikke det kom godt nok frem hva dette innebærer, annet enn at rytmikk og musikalitet er kjennetegn, som jeg syns blir altfor snevert. Jeg syns heller ikke det er en god idé at denne identifiseringen blir førende for hva som programmeres på festivalen. Resultatet er nemlig at alt til slutt kan være jazzdans, og med det vannes hele begrepet ut til det ikke lenger gir mening. Dersom man ønsker å styrke jazzdansen som dansekunst, tror ikke jeg dette er veien å gå.
Begrepsbruk
Det som derimot kan være veien å gå, er å prøve å sette ord på hva som er jazzdansens essens som scenisk uttrykk, og å styrke denne. Godt håndverk er også en kunst. Å plassere seg bevisst i en tradisjon, kan være en del av kunstutøvelsen. Hva som anerkjennes som kunst er nemlig avhengig av flere faktorer som for eksempel uttrykksform, format, kontekst, tid og sted. Det er ikke bare den konseptuelle kunsten som vi finner i mye samtidsdans, som er kunst. Man har også figurativ og abstrakt kunst, mimetiske, ekspresjonistiske og formale kunstuttrykk. Man har ulike tradisjoner, metoder, skoler, teknikker, referanser. Dersom jazzdansen for eksempel er fortellende og dramatisk, har visse estetiske kjennetegn, bruker visse virkemidler, ja så bruk disse begrepene med overbevisning. Det er jo nettopp det kunst også handler om: å fortelle og formidle. Og sjangerforståelse behøver ikke gå på bekostning av mangfold og bredde.
Kilder:
Sortland, V. 2.juli 2018. Scenekunstfeltet har mye å lære av festivalen Urban Moves. http://www.periskop.no/scenekunstfeltet-har-mye-a-laere-av-festivalen-urban-moves/
[1] Panelsamtalen fant sted på Scenehuset 25.6.21.og panelet bestod av Mai Elin Løkken, Carl Aquilizan og Ornilia Percia Ubisse. Samtalen ble moderert av initiativtakerne til festivalen, Ingvild Vaagsether og Nathalie Dahl.
